Path arrow Opplev utstillingene Path arrow Aktuelle utstillinger Path arrow Utendørs utstilling: Mitt Fristed

Utendørs utstilling: Mitt Fristed

Utendørs utstilling: Mitt Fristed

Fabelorkesteret. Foto: Maiken, Gina, Kathinka og Jonatan

Det var en gang en gruppe ungdommer som var lei av hverdagen. Coronaviruset var de alle lei av så de bestemte seg for å gjøre noe kreativt. De var lei av den depressive, kjedelige hverdagen preget av kjedelige skoledager, og en pandemi som ikke kommer til å forsvinne med det første. De ville finne på noe kreativt for å nyte livet litt mer, og føle seg frie. Derfor klede de seg ut som eventyrfigurer og andre karakterer innen norsk folkehistorie. Etter det tok de med seg instrumenter, og vandret inn i skogen og spilte.

 

Fra 15.06.21
Til 15.10.21

Hvordan ser ungdommenes fristeder ut under pandemien? Preus museum samarbeider med Horten vgs om en utendørs utstilling sett fra ungdommens eget ståsted

Hva kan være et fristed? Hvilke fristeder finnes fortsatt, og hvilke har forandret seg under pandemien? Medieelever ved Horten videregående har fått oppgaven å samarbeide om å iscenesette sine fristeder. De har hatt workshop på Preus museum, og jobber videre med oppgaven på skolen. Gjennom bilder og tekst forteller medieelevene selv sin historie.
Utstillingen er tilgjengelig døgnet rundt på plenen utenfor Preus museum, og vil stå fram til høsten. Utstillingen er en del av arrangementet Fotografiets dag, som feires 28. august. 

Se Sofavisningen med intervjuer med noen av utstillerne her

Gard, Minner, 2021
Jeg ser tilbake på et minne, her jeg sitter i karantene.
Et minne der vi var samlet, der vi sang allsang og feiret ungdomstiden. Jeg husker alt sammen, jeg lover.
Luktene, lysene, lydene og dere selvfølgelig. Jeg husker til og med hvilken klær dere hadde på dere den kvelden. Men fjesenederes, det frustrerer meg. Hvorfor greier jeg ikke huske fjesene deres?Jeg husker jo alle egenskapene deres.Dette må nok være et symptom av karantenen.

Jeg tenker på alt mulig. På lyset, på verdensrommet, på livet, på døden. Alt virker så rart. Er det virkelig sånn det er?
Jeg vet at det er sånn, men det virker så rart at vi er så små på den lille, blå, planeten vår, ute i et hav av flere planeter, flere soler større enn våre.
Alt liv på Jorda er karbonbasert, men det betyr ikke at det kanskje er noe som ikke er karbonbasert liv.Det må være annet liv der ute. Det er så stort at det bare må eksistere. Kanskje er det et romvesen som gjør akkurat det samme som meg?Sitter på en benk i en rosa verden, på en klippe og tenker på alt.

Overnatting
Venner er en stor del av min trygghet. Jeg kan være meg selv uansett hva som skjer. Overnattingene jeg hadde som barn var mitt fristed. I en overnatting har man god kvalitetstid med venner, men overnattingene er ikke det samme nå som før.
Nå er ikke overnatting like normalt.
Jeg er så takknemlig for at jeg var barn lenge, og ikke bare latet som jeg var så stor på barneskolen.
Fordi den tiden får man ikke tilbake, den er forbi.Jeg savner den tiden. Da man kunne dele en hel natt sammen med en venninne. Da vi kunne sitte lenge oppe å føle oss som de kuleste i verden. Da vi kunne være så barnslige vi ville. Da vi hadde de gøye og lekne stundene. Da man ikke snakket om problemer og skole, men så på barneserier og hadde putekrig. Da man var skikkelig barn.

Fristedet er ikke det samme uten en gjørmete ball som du skyter i krysset og hører nettsusen av.
Det blir heller ikke det samme å score et mål uten noen jubel, når du er der helt alene.
Banen er ikke det samme uten en ball og et publikum.Forhåpentligvis åpner låsen seg opp om kort tid og jeg kan reise meg opp fra benken.