Path arrow Oppdag samlingene Path arrow Fotokonservering Path arrow Hva gjør en fotokonservator?

Hva gjør en fotokonservator?

Quote

"Som alle konservatorer jobber jeg med konservering og bevaring av kulturarv, som i mitt tilfelle er fysiske fotografier i alle sine former"

Jens Gold

Fotokonservering handler om arbeidet med å sørge for at kommende generasjoner får oppleve originale fotografier og fotografiske kunstverk.

Nederst i artikkelen kan du se en film der fotokonservator Jens Gold presenterer arbeidet sitt.

På begynnelsen av 1900-tallet ble fotografi mer og mer anerkjent som kunstform og verktøy i kunsten, og rundt 1960-tallet begynte det å utvikle seg en større seriøs samler-scene som interesserte seg for fotografiske kunstverk. Samtidig økte interessen for sjeldne fotografiske teknikker, fotografiets historie, utstyr og bøker fra fotografiets barndom og videre. På 1960-/ 1970- tallet oppstod også et større behov for å utvikle en gren i konserveringsfaget som på profesjonelt vis kunne håndtere bevaring og konservering/restaurering av fotografiske materialer og fotografiske kunstverk. Dagens fotokonserveringsfag er en gren i det store kulturistorisk- og naturvitenskapelige konserveringsfaget. Utdanningene er svært spesialiserte og gjennomføres i all hovedsak ved noen universiteter og høyskoler i Europa (f.eks. i Paris, København, Berlin, Amsterdam) og Nord-Amerika (f.eks. i Delaware, Buffalo, Rochester, Queens). Studierelaterte praktika kan gjennomføres ved noen få museer og arkiver i all hovedsak i Nord Amerika og Europa. Et av stedene er ved fotokonserveringsavdelingen ved Preus museum – det nasjonale fotomuseum i Norge. 

 

Det sårbare fotografiet

Som alle ting nedbrytes og falmer også fotografi. Faktisk er fotografi en veldig sårbar del av vår kulturarv. Hvorfor er det slik? Enkelt forklart, på grunn av det faktum at hvert tradisjonelle fotografi også er en kjemisk reaksjon som under fremkalling er kommet til et mer eller mindre stabilt punkt hvor ting ikke lenger forandrer seg synlig for det menneskelige øye. Det kan være fremkalt billedsølv i et svart/hvit fotografi eller fargestoff i et fargefotografi. Men at noe er stabilt er en relativ sak. Billedsølv eller fargestoffer, men også andre bestanddeler av et fotografi, kan forandre seg / nedbrytes mer eller mindre raskt avhengig av for eksempel: luftfuktighet og temperatur, eller lysforholdene, men også avhengig av hvilken type teknikk og materialer som er brukt i utgangspunktet. En konservators jobb er som ordet sier å konservere, bevare, den originale tilstanden så langt det går an. Det handler på en måte om å utsette nedbrytningen, det kan i ekstremtilfelle være en «kamp mot vindmøller», men, i mange tilfeller, er det en lønnsom kamp. Hensikten er at flere generasjoner skal få gleden av å oppleve originale fotografier og fotografiske kunstverk.

Ukjent fotograf, håndkolorert våtplatepositiv, cirka 1860. Preus museums samling

Et tilbakeblikk

Ønsket om å bevare og restaurere skadete eller falmete fotografiske bilder er like gammelt som fotografiet selv. Årsaken er at allerede de første fotografiene, for eksempel papirnegativer (kalotypi) og saltpapir-positiver fra f.eks. William Henry Fox Talbot fra 1845, allerede kort tid etter fremstilling viste tydelige tegn på nedbrytning.

Typisk og meget falmet - Henry Fox Talbot, The Pencil of Nature, Plate XIII, Queens College, Oxford, 1845. Preus museums samling

Også andre mer stabile teknikker f.eks. albumin papirpositiver fra 1850/60 tallet viste tegn på dårlig holdbarhet og stabilitet. Dette var selvfølgelig ikke ønskelig siden det nye massemediumet skulle tilfredsstille mulige kunder og med dette bringe penger i kassen til fotografen. Kundene til det nye mediumet var vant til god holdbarhet hos bilder laget med tradisjonelle teknikker, som grafikk og malerier. Disse overstiger den dag i dag holdbarheten til de fleste fotografiske og moderne digitale trykketeknikker.

Tegn på falming hos albuminpapir illustrasjon fra 1857 – Egypt and Palestine – photographed by Francis Frith. Preus museums samling.

Et av de tidligste dokumentene som bekrefter dette, er en artikkel i «Journal of the Photographic Society, May 21. 1855» om et møte samme måned i gruppen «The Committee of Positive Printing». Her blir det dokumentert noe som muligens kan regnes som det første «fotokonserveringsmøte» noensinne. I møtet blir skader, holdbarhet og nedbrytningstegn hos fotografiske teknikker, samt mulige tiltak, diskutert. I tillegg legges det planer om praktisk forskning og utvikling av nye teknikker som skulle føre til en forbedring av holdbarheten til fotografiske verk.

Journal of the Photographic Society, No. 30, May 21. 1855, side 1. Preus museums samling.

Etter den tid har utviklingen innen fototeknologi tatt store skritt.

Hva gjør en fotokonservator?

Hva gjør en fotokonservator egentlig i dag og hva er hovedutfordringen? I grunnen har utfordringene ikke forandret seg siden 1800-tallet. Fotografisk materiale er fortsatt en av de mest sårbare materialtyper i museum og arkiv. Teknologien til, og mangfoldet av, fotografiske teknikker har utformet seg til et stort felt som handler om et spekter av teknikker fra 1830-tallet og frem til dagens trykk generert fra digitale billedfiler. Men det som tydelig er forandret, er kunnskapen vi har i dag. Det er nå kjent at for eksempel store lysmengder, ultrafiolett lys, høy luftfuktighet og temperatur og svingninger i disse faktorene kan være svært skadelig for fotografier. Et hovedarbeidsområde for en fotokonservator i dag er derfor preventiv konservering som sørger for en begrensing av disse og andre skadeårsaker. Det kan for eksempel dreie seg om å velge den riktige utstillingsbelysningen eller oppbevarings- og utstillingsbetingelser i forhold til temperatur og luftfuktighet. Et annet arbeidsområde er den mer aktive konserveringen. Her handler det om å restaurere / konservere fotografiske verk som har blitt utsatt for skader, det kan være ulike typer skadekombinasjoner.

Forskjellige typer skader

Vi har mekaniske skader (knust bildebærer, en ripe i papir eller overflaten f.eks.), biologiske skader (insektskade, muggsopp), vannskader eller skader forårsaket av lys. Arbeidet begynner da ofte med å identifisere den fotografiske teknikken og verket i seg selv; kartlegge skaden og dokumentere den grundig. Så planlegges, og deretter gjennomføres, behandlingen og til slutt dokumenteres arbeidet. I mange tilfeller er den aktive konserveringen svært kompleks og tidkrevende og derfor forbeholdt sjeldne og /eller viktige fotografiske verk.

Daguerreotypi under konservering, med 50% fjernet korrosjons-sjikt, ukjent fotograf, cirka 1850. Preus museums samling.

 

Under kan du se en film der fotokonservator Jens Gold presenterer arbeidet sitt. 

Filmen er laget av Kim Eidem for Preus museum. 

Jens Gold: «Selfie» (Kollodium våtplate positiv fra 2020) © Jens Gold/Preus museum