Path arrow Discover the Collections Path arrow Photographers Path arrow Nye innkjøp til samlingen

Nye innkjøp til samlingen

© Vibeke Tandberg, #6 fra serien Ettermæle, 1994. Preus museums samling

I løpet av det siste året har Preus museum mottatt over 3 millioner kroner til innkjøp av samtidsfotografi. Senest en million kroner nå i januar!  Museet vil primært bruke disse ekstraordinære midlene til å styrke sin samling med kvinnelige fotografer og kunstnere. 

Preus museum har et stramt budsjett og kan vanligvis ikke sette av en stor sum til innkjøp til samlingene av fotografier, fototekniske gjenstander og bøker. Bakgrunnen for at man nå har fått økt innkjøpsbudsjettet så betydelig, skyldes stimuleringsmidler i forbindelse med pandemien. Totalt har 14 kunstmuseer nytt godt av denne ordningen. 

-Dette er svært gledelig, sier konstituert direktør Kristin Aasbø ved Preus museum. - Fotografi er et felt som utvikles og vokser, og som fotografisk museum ser vi det som viktig å styrke samlingen og ikke minst stimulere miljøet både blant fotografer og kamerabaserte kunstnere. Tilskuddet innebærer mange års «normale» innkjøpsbudsjett for vårt museum, fortsetter hun. Når det gjelder innkjøp av kvinnelig kunstnere og fotografer, er dette på bakgrunn av en telling man gjorde for noen år siden, som viste at antallet lå på 12,7 prosent. Det er et pågående arbeid å styrke kvinneandelen i fotomuseets samling. 

 

Kjøper verk av omkring 30 fotografer 

-Vi har hittil inngått avtaler om kjøp av nærmere 200 verk fra omkring 30 fotografer/ kunstnere. Dette har vært en arbeidskrevende prosess hvor både kjønn, alder og geografi har vært elementer i vurderingen.  - Målet har hele tiden vært å skape en slags tidskapsel som vil vise hva som er temaer i tiden innenfor de forskjellige sjangrene av fotografi.  Blant de innkjøpte verkene finnes også dokumentar, presse og reklamefoto, men tyngden ligger på kamerabasert kunst og konseptuell bruk av foto, forteller Aasbø. 

Vibeke Tandbergs avgangsoppgave 

Styrkingen av innkjøpsbudsjettet har gitt Preus museum blant annet muligheten til å sikre seg avgangsoppgaven til Vibeke Tandberg, «Ettermæle», som består av ti store verk. Denne serien har vært noe vi har ønsket oss lenge, og utgjør nok i seg selv det største innkjøpet, sier Kristin Aasbø.

Planen er at verkene vil inngå i fremtidige utstillinger, både fysiske og digitale. Totalt består Preus museums samling av fotografiske kunstverk i underkant av 10.000 objekter.  

 

Disse fotografene er innkjøpt til nå: 

 

Vilde Salhus-Rød, Bergen 

Karoline Hjorth & Riita Ikonen 

Vibeke Tandberg, Oslo 

Verena Winkelmann, Skien 

Marthe Aas, Oslo 

Ulla Schildt, Oslo 

Tonje Bøe-Birkeland, Bergen 

Signe Marie Andersen, Oslo 

Andrea Gjestvang, Oslo 

Line Bøhmer Løkken, Oslo 

Azar Alsharif, Bergen 

Frida Orupabo, Oslo 

Christine Hansen & Line Anda Dalmar, Bergen/Stavanger  

Trine Hisdal, Oslo 

Kirsti Van Hoegee, Bergen 

Mimsy Møller, Oslo 

Terje Abusdal, Oslo 

Espen Gleditsch, Holmestrand 

Gjert Rognli, Oslo 

Morten Torgersrud, Kirkenes 

Sølve Sundsbø, Oslo 

Knut Egil Wang, Oslo 

Stian Andersen, Oslo 

Espen Rasmussen, Nesodden 

Harald Henden, Oslo 

© Terje Abusdal, fra serien "Slash & Burn", 2017. Preus museums samling.

Show extended caption

«Slash & Burn» er resultat av fire års fotografering og utforsking av skogfinske områder med særlig vekt på Finnskogen. Terje Abusdal (f. 1978) er utdannet billedkunstner og fotograf og arbeider i skjæringsfeltet mellom fakta og fiksjon.

Abusdal tar utgangspunkt i den skogfinske naturforståelsen og spesielt de sjamanistiske og mystiske sidene av den. Skogfinnene drev svedjebruk, hvor de hogg ned og brente skog og sådde i asken, dette heter på engelsk slash and burn, derav tittelen. Fotografiene skildrer også hva det vil si å være skogfinne i dag, fire hundre år og dermed tolv generasjoner etter at de finske innvandrerne bosatte seg. I vår tid har det opprinnelige levesettet for lengst forsvunnet og ingen snakker lenger det finske språket. Men skogfinnene er én av fem historiske innvandringsgrupper som fra 1999 har status som nasjonal minoritet i Norge. De bosatte seg i 40 kommuner på Østlandet og i dag kan mer enn en halv million nordmenn ha skogfinske gener i sin avstamning – de fleste uten å vite om det. Den skogfinske kulturen slik den var på 1600-tallet eksisterer naturligvis ikke lenger. Like fullt føler flere og flere en tilhørighet til kulturen.

Karoline Hjort & Riitta Ikonen, Eyes as Big as Plates # Karin (Norway 2019). Preus museums samling

Show extended caption

Eyes as Big as Plates is the ongoing collaborative project between the Finnish-Norwegian artist duo Riitta Ikonen and Karoline Hjorth. Starting out as a play on characters from Nordic folklore, Eyes as Big as Plates has evolved into a continual search for modern human’s belonging to nature.

The series is produced in collaboration with retired farmers, fishermen, zoologists, plumbers, opera singers, housewives, artists, academics and ninety year old parachutists. Since 2011 the artist duo has portrayed seniors in Norway, Finland, France, US, UK, Iceland, the Faroe Islands, Sweden, South Korea, Czech Republic, Japan, Senegal, Outer Hebrides, Tasmania and Greenland.

Each image in the series presents a solitary figure in a landscape, dressed in elements from surroundings that indicate neither time nor place. Here nature acts as both content and context: characters literally inhabit the landscape wearing sculptures they create in collaboration with the artists.

As active participants in our contemporary society, these seniors encourage the rediscovery of a demographic group too often labelled as marginalized or even as a stereotypical cliché. It is in this light that the project aims to generate new perspectives on who we are and where we belong.

eyesasbigasplates.com

© Gjert Rognli, Emotional Landscape, 2012. Preus museums samling

Show extended caption

I fotoserien "Somnulence" ønsker Gjert Rognli å bringe fram en forlokkende fargerik fremstilling av et mytologisk og surrealistisk landskap. I fotografiene bruker han fraflyttede etterkrigshus som han fyller med vann, levende og døde dyr, kroppen sin, og naturen som et bakteppe for historiene han forteller om livets evige sykluser. Verkene er åpne for flere spørsmål og tolkninger; har mennesket mistet nærheten til den mer overnaturlige eller religiøse naturen? En fremstilling som bringer oss som betraktere tettere innpå liv og død? Denne serien har vunnet en rekke internajonale fotopriser, prosjektet er gjort over tid, i Oslo og Kåfjord i Nord-Troms.

© Vilde Salhus Røed, Technical Department, 2019. Preus museums samling

Show extended caption

Serien består av 11 Polaroid-fotografier av arvet fotoutstyr, tekniske spesifikasjoner og brukshistorie
Polaroid-fotografier, digital utskrift og tusj på papir. 

I Technical Department blir kamerautstyret dokumentert som polaroid-fotografier, og dets tekniske spesifikasjoner knyttes sammen med utstyrets faktiske brukshistorie. 

© Signe Marie Andersen, The Head, 2020. Preus museums samling

Show extended caption

Signe Marie Andersen – Isolasjon 

I serien Isolasjon har Signe Marie Andersen fotografert den skjermede avdelingen for demente på et sykehjem i Oslo. 80 prosent av sykehjemsbeboerne i Norge har demens. De fleste av disse bor på lukkede avdelinger der oppholdet varer livet ut. Å lukke dører betyr frihetsberøvelse og er en form for isolasjon. Men det er også ment å skjerme pasientene for en uoversiktlig verden som de ikke kan orientere seg i. Som Andersen formulerer det; Når verden utenfor er blitt for stor, og den indre verden er blitt for liten, så finnes det en tredje verden, den skjermede avdelingen. Den er ikke valgt selv, og den kan oppleves både trygg og skremmende. I denne verden beveger menneskene seg med sine fragmenterte minner, de søker etter bekreftelse og kanskje familien sin. De blir skuffet og glade. De er bak lukkede dører, skjermet fra den store verden og i sin egen tid. Det er denne verdenen Signe Marie Andersen prøver å finne ut av i sin billedserie. 

© Verena Winkelmann, Fold Out, 2019. Preus museums samling

Show extended caption

Boken og prosjektet Fold Out, som er Winkelmanns 5. monografi, tar for seg den nakne menneskekroppen av ulik alder, kjønn og etnisitet. Kroppen danner grunnlag for vår erfaring av oss selv og verden. Winkelmann har gått i nærdialog med ulike kropper og undersøker i hvilken grad kroppen kan representeres uten skam og uten at betrakteren blir en voyeur. Hun har ønsket å utforske mulighetene i kroppen som materiale og det ornamentale potensialet i dens former. Gjennom fragmentering og nærstudier er boken en søken etter å finne ut hvordan den utilslørte og uforskjønnede kroppen ser ut.
Kroppen har alltid vært en politisk slagmark. Gjennom ulike former for maktutøvelse og ideologier blir kroppene våre temmet og formet. Gjennom fotografisk representasjon og selvrealiseringsidealer bekreftes og produseres stereotyper. De fleste kroppene vi ser i offentligheten er seksualisere og perfeksjonerte, den nakne kroppen uten filter er blitt både fremmed og farlig. Winkelmann får oss til å kjenne på denne blygselen og setter på den måten søkelyset på noe så uvanlig som en kropp uten regi eller salgspotensiale.

(Tekst hentet fra forlagets omtale av boka)

© Ulla Schildt, Solaris # II. Preus museums samling

Show extended caption

Bildet Solaris # II viser en vestlig lavlandsgorillababy kjøpt til samlingen til Naturhistorisk museum i Oslo i 1966. Verket tematiserer et endret syn på naturbegrepet som er knyttet til klimakrisen og den antropocenalderen vi er i.

I serien Eyes as Big as Plates har Karoline Hjorth og Riitta Ikonen iscenesatt eldre mennesker ikledt kostymer som går i ett med naturen. Som aktive bidragsytere utfordrer Hjort og Ikonens modeller synet på en demografisk gruppe som til det kjedsommelige kategoriseres som marginalisert eller som en stereotypisk klisje. 
Dette bildet kan sees i utstillingen Tid, Sted, Rom på Preus museum. (detalj av fotografi)

Hjort & Ikonnen

© Verena Winkelmann, Fold Out, 2019 (detalj). Preus museums samling

Kroppen danner grunnlag for vår erfaring av oss selv og verden. Winkelmann har gått i nærdialog med ulike kropper og undersøker i hvilken grad kroppen kan representeres uten skam og uten at betrakteren blir en voyeur. 

foldout_12