Fokus

2001
Fra 26.05.01
Til 28.10.01

I det norske språket taler vi om fotografiet og om fotografien. Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum, omfatter begge disse kategoriene, der "fotografien" er den vide kategorien som tar opp i seg virksomhetens tekniske, kulturelle og estetiske aspekter, mens fotografiet er en snevrere kategori som omfatter det fotografiske bildet. Det nasjonale museet for fotografi skal være et museum for så vel fotografien som fotografiet. Det er en oppgave som lett kan lede til en forvirrende mangel på fokusering og føre museet ned i en spagat det kan bli vanskelig å komme opp av.

Det er ikke lite museet skal omfatte. Ut fra Stortingsproposisjonen som danner grunnlaget for opprettelsen av museet fra 01.01.1995, kan man dele oppgavene inn i:

* Samlet dokumentasjonsansvar for alle sider av den fotografiske arven og samtidsfotografiet

* Samlet formidlingsansvar for alle sider av den fotografiske arven og samtidsfotografiet

* Etablere fast utstilling

* Arrangere løpende utstillinger

* Arrangere vandreutstillinger

* Yte faglig hjelp til andre institusjoner

Med ”samlet dokumentasjonsansvar” legger vi implisitt at museet har et hovedansvar i Norge for vurdering av fotografier, bøker og apparatur, så vel samlinger og enkeltgjenstander, innenfor emneområdet fotografi. Dette innebærer at museet bør settes i stand til å:

a) forvalte allerede for staten ervervede gjenstander av fototeknisk karakter og samlinger av så vel negativer som positiver

b) vurdere og dokumentere eksisterende gjenstander og samlinger av den karakter som er nevnt i foregående punkt i så vel offentlige som private samlinger

c) erverve for staten bilder, dokumenter og gjenstander av interesse knyttet til fagområdet fotografi

Dette må settes opp mot at Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum inngår som en del av et omfattende apparat som inkluderer en rekke institusjoner av ulik karakter i arbeidet med samling, bevaring, forskning og formidling av fotografi. I stortingsmeldingen som ligger til grunn for opprettelsen, er museet tildelt langt videre oppgaver enn å fungere som et visningssted for eldre og samtidig fotografi. Det ofte usynlige arbeidet som knytter seg til å inngå i det omfattende nettverk som gjennom mange år er bygd opp omkring bevaring og formidling av fotografier er ressurskrevende, men er kanskje også vel så viktig som den umiddelbare synliggjøring gjennom utstillinger og publikasjoner.

Staten har lenge før opprettelsen av museet, vist engasjement i forhold til fotografiet både som et redskap for dokumentasjon og som kunstart. Det har kommet til uttrykk gjennom opprettelsen av Sekretariatet for fotobevaring, som i dag inngår som del av Norsk Museumsutvikling, etableringen av billedarkivet ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana og ved den støtte Norsk Kulturråd har ytet til bevaring og også innkjøp av fotografier. Deler av de oppgaver det nyopprettede museet ble gitt av Stortinget, ivaretas delvis av de nevnte statlige organer, Museet for Samtidskunst og de mange ikke statlige institusjoner og museer. En av museets hovedoppgaver blir derfor å finne sin plass i relasjon til eksisterende institusjoner og foreta sine prioriteringer.

Skal man samle på verk som krever en viss apparatur, ikke bare for å fremstilles, men også fremføres, stiller det krav som ikke ble tatt i betraktning ved etableringen av museet. Det gjelder alle former for elektronisk fotografi, som video og digitale bilder, der det er ønskelig at bildene oppbevares i sin opprinnelige form og ikke bare som utskrift.

Det ligger en utfordring i å ta standpunkt til hvilke konsekvenser de digitale medier får for fotografien og for museet. Endringene kan kort skisseres som en endret status for det fotografiske bildet i forhold til den institusjonelle rammen og en endret status for fotografien som teknologi og som virksomhet. Dette får betydning for hva som i fremtiden blir det naturlige samlingsområde for museet, for forvaltningspraksis og for fremføring og visning. Utfordringene som ligger i bevaring og formidling av så vel teknologien som produktene kan møtes kun i samarbeide med den øvrige museums -, arkiv - og bibliotek – verden.

Ved kjøpet av Preus Fotomuseum gikk staten ikke til anskaffelse bare av et fotomuseum, men av et museum som tok for seg tilgrensende områder som film og instrumenter benyttet til folkelig underholdning. Noen vil mene at disse delene av samlingen vil kunne komme bedre til sin rett i andre museer hvor staten allerede har et engasjement og vi finner det naturlig å samarbeide med disse institusjonene. Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum har stilt til rådighet et omfattende materiale som inngår i utstillingen ved Filmmuseet i stedet for selv å profilere denne delen av samlingen.

Det kan herske liten tvil om at vårt nasjonale museum, gjennom kjøpet av Preus Fotomuseum, fikk et også i internasjonal sammenheng, enestående godt grunnlag å bygge videre på. Ikke minst vil dette på billedsiden innebære at norsk fotografi kan plasseres inn i en internasjonal sammenheng. Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum, er imidlertid ikke identisk med det tidligere Preus Fotomuseum. Blant annet har man et særlig ansvar for den norske fotografiske arven. For at museet skal kunne få en samling av norsk fotografi og av internasjonalt samtidsfotografi, som er verdig den målestokk som ligger i den internasjonale delen av samlingen staten kjøpte fra Preus Foto AS, kreves at museet tilføres ressurser til å bygge opp en norsk samling. Etter opprettelsen av museet, har man i stor grad konsentrert seg om å bygge opp dette. Det har skjedd gjennom et systematisk arbeid med innkjøp, men også gjennom betydelige gaver. Den del av fotografiet som man tidligere ikke maktet å fange opp i noen særlig grad gjennom det offentlige innsamlings - og bevaringsarbeidet, den delen som var knyttet til det kunstneriske fotografiet som jo helt frem til 1970 -tallet var regnet som en amatør aktivitet, er det først nå vi begynner å få en vag oversikt over. Skal man sammenlikne forholdene for Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum når det gjelder samlingsarbeidet med den vi finner i våre kunstmuseer, er museets situasjon å sammenlikne med at man skulle ha opprettet Nasjonalgalleriet i dag for så å begynne å finne ut av hvem Frits Thaulow, Erik Werenskiold og Henrik Sørensen var, og lure på om det finnes noen bilder etter dem?

Et eksempel på dette er historien om Elisabeth Meyer. En fotograf som publiserte flere bøker i sin levetid og stadig hadde bilder gjengitt i ulike tidsskrifter. Etter hennes død ble hennes etterlatenskaper tatt vare på privat. Bøkene og bilder i et tidsskrift som Urd, fortalte oss at her hadde Norge hatt en betydelig kvinnelig fotograf - men vi hadde ingen anelse om hvor bildene kunne være - eller om de fortsatt eksisterte. En tilfeldig samtale mellom en ansatt på Norsk Folkemuseum og en av våre ansatte satte museet på sporet og etter kort tid kunne vi feire en overdragelse av hele hennes arkiv. En betydelig kunstfotograf som Thomas Blehr, virksom de første tiårene inn på 1900 -tallet, har først kommet offentligheten for øye ved at hans familie har skjenket museet hans verker. En sentral fotograf som Wilhem Piro er representert med sine viktigste arbeider i museet også gjennom gaver fra fotografen og hans familie. Fra Oslo Kameraklubb har museet fått et rikholdig arkiv, som nå setter oss i stand til å få et inntrykk av hva en rekke sentrale utøvere av et kunstnerisk fotografi presterte i mellomkrigstiden og frem til 1970 -tallet. Gjennom Oslo Kameraklubb har museet også fått overdratt omfattende arkiver etter Jan Baashus-Jessen og Sivert Vistaunet. Disse arkivene inneholder så vel positive som negative bilder og skriftlig materiale. Fra en privat kilde kommer bildene etter Inga Breder, en fremtredende amatørfotograf på 1920 -tallet. Gradvis begynner det å tegne seg et bilde av en fotografisk virksomhet her i landet, med kunstneriske ambisjoner, som ingen institusjoner tidligere har fanget opp. Antakelig har vi foreløpig bare sett toppen av et isfjell.

Når det gjelder den del av fotografi i samtiden som har kunstinstitusjonene og galleriene som sin arena, er dette den kanskje best dokumenterte del av vår fotografiske arv på samme tid som den i museums sammenheng er svakt dekket. Først da Museet for samtidskunst i 1989 begynte å kjøpe inn fotografi, fikk dette mediet en selvsagt plass i våre kunstmuseer. Noen større betydning har dette imidlertid ikke fått utenfor Oslo regionen, idet de regionale kunstmuseene ikke har hatt nevneverdige midler til innkjøp det seneste tiåret. Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum har de seneste tre årene planmessig ervervet fotografier av de mest fremtredende representantene for den generasjonen av fotografer som sto fram på 1970 - tallet og utgjorde den første mer omfattende gruppering av fotografer som definerte sitt arbeid inn i en kunst - institusjonell ramme. I tillegg har vi, så langt økonomien tillater det gjort innkjøp av enkelte internasjonale verk som kan fungere som referanser for utviklingen i perioden også utenfor Norge, og gjennom et godt samarbeide med innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd, skaffet verker av unge norske samtidsfotografer. Her er det imidlertid betydelige lakuner. Kunstgallerienes interesse for det unge fotografiet, har dessuten medført at dette er verk som prismessig ligger på et høyt nivå. Som konsekvens av det, vil denne formen for fotografi representeres i museer som enkeltverk eller i beste fall små grupper av verk. Det fører altså til at dokumentasjonsaspektet tones ned i innsamlingen av denne typen verk.

Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum, dekker hele perioden av fotografi som kunst- og kulturytring fra 1839 til i dag. Fotografi som kunstytring vil her si både en forståelse for anvendelse av fotografiske teknikker for å oppnå et estetisk uttrykk og innarbeiding av den fotografiske arven inn under de diskurser som tar for seg bilder som kunst. Gjennom samlingen er man i stand til å anskueliggjøre, utdype og sette i perspektiv forståelsen av fotografi som kunstytring på andre måter enn ved museer som er konsentrert om bilder og gjenstanders estetiske aspekt i snever forstand.

1990 - tallet kan betegnes som det tiåret da fotografiet fikk en selvfølgelig plass innen kunstartene. Det er derfor naturlig at museet med den første utstilling i eget hus, fokuserer på den del av fotografiet som betegner den endelige aksept av fotografiet på linje med andre kunstarter. Alle verk som inngår i utstillingen er del av samlingen. Det er naturlig at man legger større vekt på å vise hva museet har konsentrert seg om å erverve fra starten i 1995, enn den delen av samlingen som inngikk i det tidligere Preus Fotomuseum. Den delen av samlingen har til gjengjeld blitt sterkt fokusert i de utstillinger museet har organisert i perioden 1998 – 2000, mens bygging og innredning av museet pågikk. Da museet i 1998 flyttet fra de tidligere lokalene til Karljohansvern, mistet museet egne utstillingslokaler. I denne perioden organiserte museet utstillinger fra sin samling i UKS i anledning feiringen Forbundet Frie Fotografers 25-års jubileum i 1999; en utstilling som viste et tverrsnitt av samlingen i Lillehammer Kunstmuseum høsten 1999, senere vist i utvalg i NordNorsk Kunstmuseum og Stenersenmuseet i Oslo; et utvalg konsentrert om piktorialismen i fotografiet i Vestfold Haugar Kunstmuseum våren 2000; et utvalg av fotografier over temaet annen verdenskrig, som inngikk i en internasjonal utstilling i Moskva; en utstilling over temaet norske landskaper i 1800 - tallets fotografi i Colombo på Ceylon i anledning de norske bestrebelsene på å bidra til en fredsløsning på konflikten der og en utstilling for American - Scandinavian Foundation i deres nybygg i New York, våren 2001.

Øivind Storm Bjerke

Fokus

Foto: Jim Bengston (1942-), Skarsholmen, fra serien Empty Landscape, 1990, C-print (41,5x52,0 cm)