Alle fotografiets oppfinnere

Fotografiet ble oppfunnet 19. august 1839 av franskmannen Louis-Jacques Mandé Daguerre. Slik kan man si det. Eller man kan si at det ble oppfunnet av både Daguerre og Joseph Nicéphore Niépce, selv om Niépce var død ved fotografiets fødsel. Eller man kan si at engelskmannen William Henry Fox Talbot oppfant fotografiet i 1834. Eller var det egentlig Leonardo da Vinci som var oppfinneren?

Som du kanskje har forstått, har ikke historien ett svar. Vi liker å forenkle virkeligheten, for da blir den lettere å forstå. Slik sett kan vi si at fotografiets fødselsdag er 19. august 1839. Men som du allerede har forstått, er det ikke hele sannheten. Egentlig kan man ikke si at fotografiet ble oppfunnet av en person, eller at et øyeblikks inspirasjon ga et geni oppfinnelsen i fanget. I virkeligheten var det mange som holdt på med det samme målet for øyet samtidig, nemlig å få festet en bit av virkeligheten på et stykke papir eller en metallplate.

Siden antikken hadde man kjent til det som kalles camera obscura på latin, og som vi på norsk kan oversette med det mørke rommet. Dette er en betegnelse på en optisk effekt som oppstår når vi slipper lysstråler gjennom et lite hull i en mørk boks, eller et helt rom. Et slikt rom har vi på museet vårt, det kan du gå inn i. På motsatt vegg vil det avtegne seg et bilde av det som finnes på utsiden, men det vil være opp ned og speilvendt. Dette er fordi lyset reiser i rette linjer.

Dette apparatet kunne man bruke som hjelp når man skulle tegne. Men etter hvert som man fant opp så mange flotte maskiner i verden, fikk man også behov for en maskin som tegnet naturen for en. Det var det veldig mange som holdt på med samtidig. Her skal jeg fortelle om noen av dem.

Det som er sikkert, er at mange av dem som holdt på med disse studiene, hadde veldig mange navn. For å gjøre det litt lettere, bruker jeg nå bare etternavnene. Niépce var fransk. Han ville gjerne lage en trykkeprosess der han kunne lage trykkplater direkte fra naturen. Han satte platene inn med en slags asfalt som reagerte på lys, og la dem inn i et camera obscura. I 1827 fikk han til det vi kaller verdens første fotografi. Han satte kameraet i vinduet sitt og lot det stå der i åtte timer. Dermed fikk han et bilde av gårdsplassen sin. Som du skjønner, var ikke denne metoden særlig egnet for portrettfotografering. Tenk om du måtte sitte stille i åtte timer for at noen skulle ta bilde av deg!

Niépce møtte Daguerre som også hadde som mål å bevare bildene i et camera obscura. De gikk sammen om en avtale i 1829, og bare fire år etterpå døde Niépce både fattig og ukjent. Det var Daguerre som skulle videreutvikle oppdagelsen til Niépce og selv bli verdensberømt. Daguerre fant ut, ved hjelp av råd fra Niépce, at han kunne legge sølvjodid på kobberplater for at de skulle reagere på lys. Han fremkalte det latente bildet med giftige kvikksølvdamper, og fikserte bildet med en saltoppløsning. Dette fikk han til i 1837. Han hadde lagd det han kalte et daguerreotypi (uttales dagerrotypi) – han brukte sitt eget navn for å gi oppfinnelsen navn, det var ganske vanlig.

Det var bare mulig å få ett av hvert eksemplar, fordi det var på en metallplate. Man kan ikke lyse gjennom det, som man kan med et negativ som du får av den filmen du har i et vanlig kamera. Disse platene var veldig dyre, men bildene ble veldig flotte, og mange rike mennesker ville la seg avbilde på den nye måten. Den franske stat kjøpte oppfinnelsen og ga den til verden, slik at alle kunne bruke den uten å måtte betale noe for det. Slik ble den veldig utbredt. Daguerre og nevøen til Niépce fikk en årlig lønn fra staten resten av livet.

Talbot var engelsk. Han var vitenskapsmann, og holdt på med mange saker samtidig. Fordi han var dårlig til å tegne, ville han gjerne finne en måte som gjorde at han slapp å bruke pennen når han skulle avbilde noe. I 1835 la han blader på et papir han hadde satt inn med et stoff som gjorde at det mørknet når det ble utsatt for sollys. Når han etter en stund tok bort bladene, lå det igjen en lys skygge på papiret der bladene hadde vært, mens resten av papiret var mørkebrunt. For å stoppe prosessen, slik at ikke hele papiret skulle bli brunt, fikserte han det med saltvann. Han fikk også bygd et lite kamera som han kalte musefelle, og med det tok han verdens første negativ – av et vindu, i august 1835. Talbot la til side sine forsøk fordi han hadde mye annet å drive med, helt til han fikk høre om Daguerres oppfinnelse i 1839. Da ville han gjerne vise at han hadde vært først ute! Talbot tok patent på oppfinnelsen sin. Dermed måtte alle som ville bruke den, betale til Talbot først. Det hjalp ikke akkurat til å gjøre oppfinnelsen hans mer utbredt, når daguerreotypiet var gratis å bruke. Dessuten var det mange som syntes daguerreotypiet var flottere, med sin skimrende overflate og ekstreme gjengivelse av detaljer.

Egentlig er oppfinnelsene til Daguerre og Talbot veldig forskjellige, selv om begge er fotografiske prosesser. Daguerres bilder kunne bare lages i en av hver, de var unike. Talbot bilder var gjennomskinnelige negativer, slik at de kunne mangfoldiggjøres – som positiver. Det er prosessen til Talbot som er mest lik den vi bruker i dag, når vi sender inn film til fremkalling og får papirkopier tilbake.

I Norge hadde vi også en mann som var tidlig ute med å fotografere. Han het Hans Thøger Winther, og han drev med litt av hvert, men det viktigste var kanskje at ha ga ut en rekke trykksaker fra eget trykkeri. I likhet med mange andre, ble han inspirert av oppfinnelsen til Daguerre til å starte sine egne fotografiske eksperimenter, og fikk til bilder på papir rundt 1840. Han kalte dem lysbilleder, og han mente hans metode var bedre enn Daguerres. Det var fordi papiret han lagde bildene på var billig og lett å få tak i, man trengte ikke være så nøyaktig, bildene var lettere å se og mer robuste, dessuten kunne man lage et ubegrenset antall kopier. Noe som var omtrent det samme som Talbot hadde kommet fram til en stund tidligere.

Det Winther gjorde var ikke så interessant at han kunne blitt verdensberømt, men vi kan i hvert fall si at han var Norges første fotograf. Og det som var viktig for ham, til forskjell fra den franske holdningen, var at det skulle være enkelt og billig å fotografere, slik at alle kunne ta del i den moderne oppfinnelsen. Winther ga også i 1845 ut en bruksanvisning (med kanskje Norges lengste boktittel) til hvordan man skulle ta bilder med hans metode, og den boka har vi på Fotomuseet. I tillegg har vi nye opptrykk av bøkene for salg i butikken vår, slik at du kan lese deg til hvordan du kan ta bilder på 1840-måten! Det at han ga ut en bok om fotografering allerede i 1845 viser også at han var ganske tidlig ute.

I tillegg til disse – Niépce, Daguerre og Talbot, og Winther i Norge, – fantes det en mann i Frankrike som het Hippolyte Bayard, som også beskjeftiget seg med den fotografiske prosessen. Han var ikke vitenskapsmann, men han ville også gjerne lage bilder i camera obscura. Det klarte han i 1839. Bildene han lagde var på papir, og ganske annerledes enn daguerreotypier, som var voldsomt skarpe og klare. Bayards direkte-positiv-metode på papir hadde ikke det samme spektakulære uttrykket. De lignet mer på tegninger, med den kornete teksturen og fine nyanser fra lys grått til helt svart. Det store aberet med Bayards metode var at papiret ikke kunne gjennomlyses for å lage kopier. Bildene var jo allerede positive, og en kopi ville bli en negativ. Produktet var et unikum, det vil si at det bare kunne lages ett av hver, akkurat som daguerreotypiet, men uten daguerreotypiets ”vitenskapelige” skarphet.

Bayard fikk ikke særlig oppmerksomhet rundt sin oppfinnelse. Direkte-positiv-metoden druknet helt i alt oppstyret rundt Daguerre og hans blankpolerte sølvplate. Bayard var svært skuffet. Daguerre stakk av med penger fra den franske stat, berømmelse i hele verden og et navn i historien. Bayard derimot, ble glemt. Han tok ofte bilder av seg selv, og i 1840 tok han et bilde av seg selv der han lot som om han hadde druknet. På bildet har han bar overkropp og er halvveis liggende, halvveis sittende på en benk. Det ser ut som om han sover. På baksiden av bildet har han skrevet en tekst, der han blant annet skriver: ”…Akademiet, kongen og alle dem som har sett tegningene hans, som han selv så på som uperfekte, har beundret dem slik som du beundrer dem nå. Dette har gitt ham stor ære og ikke en krone. Regjeringen, som har gitt alt for mye til Monsieur Daguerre, sa at den ikke kunne gjøre noe for Monsieur Bayard, og den stakkars mannen druknet seg selv. (….) ..han har vært på likskue i flere dager, men ingen har gjenkjent ham ennå, og ingen har spurt etter ham. Mine damer og herrer, la oss gjøre andre ting, jeg er redd luktesansen er utsatt, for hodet og hendene til herren er i ferd med å råtne, som dere ser.”

Bildet kan du se på www.usc.edu/schools/annenberg/asc/projects/comm544/library/images/543.jpg

Bayard var ikke særlig fornøyd med måten han ble mottatt av den franske stat. Bildet viser en skuffet og ensom kunstner, og det er også det aller første fiksjonsfotografiet – det forteller en oppdiktet historie. For at historien skal bli mest mulig troverdig, bruker Bayard trekk ved fotografiet for å underbygge det han forteller. Han sier for eksempel at hodet og hendene til mannen har begynt å gå i oppløsning. Grunnen til at disse kroppsdelene er mørkere enn resten av kroppen på fotografiet , er at han er solbrun på hodet og hendene, og sølvsaltene han har satt inn papiret med er mindre følsomme ovenfor brune og røde farger. Derfor blir de områdene mye mørkere på Bayards bilde. På grunn av den veldig lange eksponeringstiden som var nødvendig for at det skulle bli noe bilde, var det ikke vanlig å ta portretter på denne tiden. Det nesten umulig å sitte stille så lenge, dessuten ville øynene forsvinne på bildet fordi de ikke holder seg helt i ro. Man må jo blunke. Derfor la Bayard seg med øynene lukket, og slik kunne han se ut som om han var død.

Slik er det med historien. Noen blir berømte, de står igjen som de som utrettet noe stort, eller fant opp noe lurt, eller ledet en stor krig, eller lagde et vakkert kunstverk. Ofte er historien forenklet, og vi tar det som står der for sannheten. Akkurat som vi ofte tror at fotografiet forteller sannheten. Nå vet du at det er annerledes. At historien alltid kan sees på flere ulike måter. Denne jeg har fortalt deg her, er bare en av de mange historiene om fotografiets begynnelse. Hvis du vil, kan du helt sikkert finne flere!

Ps. Bayard følte seg ganske glemt. Når du har lest dette, vet du også at han fantes. Kanskje han hadde vært litt mindre skuffet hvis han visste det?

Joseph Nicéphore Niépce	1765-1833
Louis-Jacques Mandé Daguerre	1787-1851
William Henry Fox Talbot	1800-1877
Hippolyte Bayard	1801-1887
Hans Thøger Winther	1786-1851

Kilder:

Willfried Baatz: Fotografi Cappelens Kulturguider 1997

Michel Frizot (red.): A new history of photography 1998

Mary Warner Marien: Photography – A Cultural History 2002

Roger Erlandsen: Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet! Om fotografiets første hundre år i Norge – 1839-1940