Ordet fotografi er satt sammen av to ord som kommer fra gresk. Foto betyr lys og grafi (egentlig grafein) betyr å tegne. Å fotografere betyr altså:

å tegne med lys

Det finnes mange typer bilder. Noen er malerier, andre er tegninger med blyant eller kritt, andre igjen er fotografier.

Når vi mennesker vil fortelle hverandre noe, pleier vi å snakke sammen. I en samtale kan to eller flere delta, og alle kan stille hverandre spørsmål for å finne ut om de forstår hverandre riktig. Vi kan også snakke sammen ved hjelp av bilder. Mange tror bilder er lettere å forstå enn ord. Er det sant, synes du?

Litt teknikk

Et fotografi er altså et bilde laget med teknikken som fester avtrykket av lyset på en film. Lyset blir som penselen maleren bruker, avtrykket blir som malingen. Avtrykket er det fotografen ser gjennom søkeren (1) i kameraet sitt. For å lage et fotografi trenger vi altså kamera, lys og et lysfølsomt (2) materiale.

Et kamera trenger egentlig bare å være en boks med et hull i. Ordet kamera kommer fra det latinske ordet camera (som i camera obscura) som betyr kammer eller rom (camera obscura betyr mørkt rom). Det enkleste kameraet kaller vi et hullkamera. Det er en lystett boks med et lite hull i en av veggene. Hullet slipper inn lys på et lysfølsomt materiale som blir festet inne i kameraet, på motsatt side av hullet. Kameraene vi bruker i dag bygger på de samme prinsippene som et hullkamera.

Litt historie

Det vi i dag kaller fotografi ble funnet opp for over 170 år siden (1830-årene). Da var det mange som ønsket seg bilder som var ennå likere virkeligheten enn malte og tegnete bilder. Det skjedde nesten samtidig i Frankrike (Joseph N. Niepce og Louis J. M. Daguerre) og i England (Henry Fox Talbot).

Også i Norge har vi en som sa han fant opp fotografiet først: Hans Thøger Winter. Det finnes bare ett fotografi tatt av ham, som vi kjenner til i dag. Det kan ikke bevise at han snakker sant. Det vi helt sikkert vet, er at han ga ut en bok om fotografering i 1841 – altså veldig tidlig. Denne boka selger vi et opptrykk av i museumsbutikken.

Fotografiet ble snart populært, særlig fordi alle ville ha et bilde av familien sin. Å bli fotografert ble også etter hvert billigere enn å bli malt, så flere hadde råd til det.

To nye oppfinnelser med fotografiet i 1880-årene betyr mye for oss i dag:

1. Noen fant på å legge et raster (et slags rutenett) over bildet, noe som gjorde det mulig å overføre fotografiet til trykkplater av metall. Da kunne fotografier trykkes i aviser og bøker, og flere mennesker kunne se dem.

2. Amerikaneren George Eastman startet firmaet Eastman Kodak Company fordi han kunne lage små kameraer som flere kunne bruke, og rullefilm. Han reklamerte med ”You push the button, we do the rest”.

Det første småbildekameraet kom i 1925. det førte til at fotografering ble lettere både for amatører og profesjonelle. Fotografen kunne gå nærmere innpå mennesker og situasjoner. Det ble tatt bilder fra alle mulige vinkler og bildene kunne bli dramatiske fortellinger.

I 1935 fikk vi den første fargefilmen som kunne lage fargefotografier som de vi har i dag. Før det ble svarthvitt fotografier fargelagt. Det ble også forsøkt andre, mye mer tungvinne metoder.

Noen viktige norske fotografer

Knud Knudsen (1832-1915) og svensken Aksel Lindahl (1832-1906) var to av de viktigste landskapsfotografene. De reiste rundt i Norge, tok bilder av folk og landskap og laget kort som de solgte til turister og nordmenn. Slik ble folk kjent med hvordan vårt land så ut.



©Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum, Foto: Knud Knudsen (1852-1915), Parti mod Vaatedalen, Nordfjord, ca. 1890, NMFF.000242

Anders Beer Wilse (1865-1949) fotograferte også landskap og mennesker i Norge. Han levde litt senere. Han tok bilder av mennesker som arbeidet eller var ute i naturen, han fotograferte historiske begivenheter og viktige personer og han fotograferte på teatrene.


Anders Beer Wilse (1865-1949), Bjørnstjerne Bjørnson, 1906, Sølv gelatin kopi, NMFF.001242-26

Helt fra begynnelsen var det både kvinner og menn som fotograferte. Spesielt da kameraene ble mindre og lettere ble mange kvinner profesjonelle fotografer. Spesielt arbeidet de med å ta bilder av mennesker (portretter) og inne i husene (interiører). Her i Horten arbeidet Marie Høeg (1866-1949) og Bolette Berg (1871-1944) fra 1895 til 1903. De hadde fotograffirmaet Berg&Høeg. De tok både portretter og landskapsbilder fra bl. a. Vestfold og Telemark.



©Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum. Foto: Berg & Høeg


Elisabeth Meyer (1899 – 1968) var fra Tønsberg. Hun livnærte seg som fotograf og journalist, og var som ung kvinne på reise i bl.a. India. Museet har mesteparten av hennes negativer i sin samling.

Som i andre land, ble det også i Norge startet foreninger av folk som syntes det var morsomt å ta bilder, men som ikke var profesjonelle fotografer. Amatørfotografen var en slik forening. Den holdt til i Christiania (Oslo) og varte fra 1888 til 1907. Senere kom Oslo Kamera Klub fra 1926. De som var medlemmer her syntes et godt fotografi skulle se ut som et maleri. Denne stilen kalles piktoralisme. Wilhelm Piro var også medlem av kameraklubben, men han hadde lært i Tyskland i 1930 at det var lov å lage fotografier som ikke så ut som malerier. Et motiv kunne godt være uviktig og skjevt.




Wilhelm Piro (1909-2003), Munn, 1932, Sølv gelatin kopi, NMFF.000434


En av de mest kjente fotografene i nyere tid er Kåre Kivijärvi (1938-1991). Han kom fra Nord-Norge og lærte også å fotografere i Tyskland. Han var pressefotograf, men stilte også ut fotografiene sine i gallerier og museer. Spesielt er han kjent for fotografiene som viser hvordan fiskerne på kysten hadde det.


Foto: Kåre Kivijärvi (1938-1991), Min brors hus, 1965/1991, sølv gelatin kopi (70x90 cm), NMFF.001077

I dag kan vi lage fotografier som vi vil, men det er ikke alle fotografier som er interessante for andre. Hva er viktig for at et fotografi er spennende for andre enn den som har tatt det?

Noter
(1) Søkeren er det lille vinduet i kameraet du ser gjennom når du skal fotografere.

(2) Lysfølsomt materiale er en plastfilm, eller papir, eller noe annet som reagerer på lys. Det vanligste er at dette materialet er satt inn med et sjikt av kjemikalier med sølvsalter. Disse sølvsaltene mørkner når de blir utsatt for lys. Tar vi bilder av et landskap, kommer det mye lys fra himmelen, men mindre fra trærne. På bildet vårt vil himmelen derfor bli mørk og treet ganske lyst. Det er et negativt bilde. For å få det positivt (”rettvendt”) kan vi kontaktkopiere det. For å stoppe prosessen med at sølvsaltene reagerer på lys, må materialet behandles med spesielle kjemikalier.