 |
||
 |
||
Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum
Fotohistorie
Utskriftsvennlig versjon
NB. Dette er en skjematisk oversikt over datoer i fotografiets historie. Husk at historien alltid er mer mangesidet enn en rekke med årstall! Det er mange forhold som spiller inn på hverandre, men for å få oversikten gir vi her en skjematisk fremstilling av begivenhetenes gang.
| Antikken | Man kjente til at man kunne få gjengitt et bilde av det som befinner seg utenfor ved å sende en lysstråle gjennom en liten åpning og inn på en motstående vegg i et helt mørklagt rom. At et lite hull kan gi et bilde var også kjent av kinesiske lærde på 400tallet f.Kr. |
| 1490-92 | Leonardo da Vinci skapte forutsetningene for en praktisk anvendelse av fenomenet (men ingen klarte å tyde notatene hans før i 1797!). |
| 1550 | Laterna magica (magisk lampe – et slags lysbildeapparat). Apparatet projiserte et transparent, gjennomlyst bilde på en flate. |
| 1500-tallet | Det ble konstruert camera obscura som var store rom man kunne gå inn i. |
| 1600-tallet | Man konstruerte små, mobile kasseformede camera obscura med linser og speil. Bildene ble projisert på en glassplate på oversiden av den transportable kassen, herfra kunne tegneren kopiere bildet over på papir. På denne måten fikk kunstneren hjelp til å få perspektivet rett når han skulle skissere et landskap. |
| 1727 | Den tyske anatomiprofessor J. Schulze påviste sølvsaltenes lysfølsomhet eksperimentelt. |
| 1786 | Physionotrace. Tegnehjelp og gravørinstrument som ble brukt til å tegne opp og forminske silhuetter på metallplater. Disse ble så brukt som trykkplater. |
| 1799 | T. Wedgwood forsøkte å fiksere bilder i camera obscura ved hjelp av lysfølsomme stoffer. Siden apparatet ikke klarte å eksponere papiret tilstrekkelig til at det satte avtrykk, ga han opp forsøkene. Han lagde imidlertid fotogrammer av blader og lignende ved å impregnere papir med sølvnitrat og belyse det i solen. Men han klarte ikke å gjøre lystegningene holdbare. |
| 1800-tall | Panorama og diorama. Panoramastilskueren stod på en plattform og beskuet et 360-graders panoramabilde. Bildene gjenga landskap og var som regel overført ved hjelp av et camera obscura. Dioramaet ble utviklet av Louis-Jacques Mandé Daguerre og Charles Bouton. Ved hjelp av kompliserte prosesser skulle tilskueren få en illusjon av å oppleve virkeligheten. |
| 1807 | Camera lucida. Innretning til avtegning av gjenstander i naturen. Et firesidig prisme formidler et naturinntrykk til øyet. Med hånden tegner man opp den forminskede prismatiske bildet. |
| 1812 | Joseph Nicéphore Niépce beskjeftiget seg med sølvsaltenes lysfølsomhet til fremstilling av bilder. Oppfinnelsen kalte han heliografi. |
| 1814 | H. Davy oppdaget sølvjodid – en annen lysfølsom sølvforbindelse. |
| 1815? | Sølvbromid oppdaget av A. J. Balard. |
| 1819 | Sir John Herschel oppdaget natriumtiosulfat, det fiksermiddelet vi fremdeles bruker. 20 år senere skapte han også begrepene fotografi, positiv og negativ. |
| 1827 | Niépce lagde det som kan kalles verdens første fotografi ved å sette en lysfølsom tinnplate i et camera obscura og la det stå i vinduskarmen en hel dag. Han fikk et bilde av gårdsplassen sin. |
| 1834 | William Henry Fox Talbot drev med forsøk på lysfølsomt papir. Papir av god kvalitet ble dyppet i en saltoppløsning, deretter ble det belagt med sølvnitrat. Så ble det eksponert i 30 til 90 minutter. Bildet ble fiksert med en saltoppløsning. |
| 1835 | Talbot tok det berømte bildet av et vindu på eiendommen sin Lacock Abbey. En gang mellom 1835 og 1839 begynte Talbot å lage positiver ved å legge negativet over et annet lysfølsomt papir, og deretter utsette det for belysning. Metoden kalles kontaktkopiering. |
| 1839 | Hippolyte Bayard lyktes i å fastholde et bilde i camera obscura ved hjelp av direkte-positiv-prosessen. |
| 1839 | 19. august ble den fotografiske prosessen til Joseph Nicéphore Niépce og Louis-Jacques Mandé Daguerre offentliggjort av den franske stat. Staten ga årslønn til etterkommeren til Niépce (Niépce selv døde i 1833) og Daguerre, mens de ga oppfinnelsen til verden, slik at alle kunne få bruke prosessen fritt. Prosessen blir kalt daguerreotypi. En forsølvet plate med et lysfølsomt jodsølvsjikt ble belyst i ca 20 minutter i et camera obscura. Platen ble deretter fremkalt og fiksert. Den ble forseglet under glass i en eske for å unngå oksidasjon. Bildet er et negativ, men pga speileffekten fremstår det som positivt. I sin lukkede eske er det svært holdbart og vil kanskje overleve dagens digitale bildefiler! |
| 1839 | Hans Thøger Winther i Norge anskaffet seg et kamera og begynte å eksperimentere. Det eldste norske fotografiet vi kjenner til, tok han i ca 1840. |
| 1840 | Allerede i oktober ble det første daguerreotypiet stilt ut i Bergen. Noen måneder senere fulgte Christiania Kunstforening opp. |
| 1840-årene | Daguerreotypien vokste i Norge, og daguerreotypistene måtte reise over store avstander for å få kunder pga det skrinne befolkningsgrunnlaget. Det var dyrt å la seg fotografere, så det var ikke noe alle hadde råd til. Mange av fotografene måtte livnære seg på noe annet i den mørke årstid, fordi det da var for lite lys til å kunne fotografere. |
| 1840-41 | Bedre linser og mer følsomt fotosjikt gjorde fotograferingen enklere. Daguerreotypiet ble mer og mer utbredt, og spesielt populært ble det i USA. |
| 1840 | Fram til slutten av 1850tallet bestod kameraene for det meste av to bokser, der den ene kan dras inn og ut av den andre for fokusering. |
| 1841 | Talbot tok ut patent på sin kalotypiprosess. Det var et latent bilde på saltpapir som først ble synlig når han fremkalte det med gallussyre. Fram til 1851 var dette den eneste negativ/ positivprosessen i bruk. Fordi Talbot tok patent på sin prosess, ble den ikke særlig utbredt i forhold til daguerreotypiet, som alle stod fritt til å bruke. Kalotypiet bleknet raskt, og de eneste som fikk til perfekte resultater var Talbots eget kalotypi-verksted i Reading, samt verkstedet til Adamson og Hill i Edinburgh. Adamson og Hill var aktive fra 1843 til 1848. |
| 1845 | Winther ga ut Norges første lærebok i fotografi med den nette tittelen Anviisning til paa trende forskjellige Veie at frembringe og fastholde LYSBILLEDER paa Papir, som Portraitter af levende Personer, Prospecter efter Naturen, Copier af Malerier, plastiske Gjenstander Kobber, Steentryk, Blade af Planter etc, deels ved at benytte et Cameraobscura, deels et til Copiering indrettet Instrument. |
| 1847 | Brewster utviklet det toøyde stereoskopet, brukt til å betrakte stereofotografi. Menneskets øye registrerer to lett forskjøvete synsinntrykk av ett og samme utsnitt av virkeligheten. I hjernen settes de sammen til et tredimensjonalt bilde. To fotografier blir tatt med øyeavstand, og når man ser på dem i et stereoskop, skapes romvirkningen. |
| Slutten 1840 | Papirfotografiets fortrinn ble stadig tydeligere: bildene var billigere og kunne mangfoldiggjøres. Kalotypiprosessen, utviklet av Talbot, egnet seg godt for folk med kunstneriske ambisjoner. De hadde ikke den samme skarpheten og detaljgjengivelsen som daguerreotypiet, og ble derfor sett på som mer kunstneriske. |
| 1850 | Louis Desiré Blanquard-Evrard oppdaget albuminpapiret – papir bestrøket med albumin (eggehvite) og deretter gjort lysfølsomt. Eksponeringen varte til man hadde oppnådd den ønskede svertingen. Dette kalles utkopieringsmetode. Dette kopieringsmaterialet ble brukt fram til 1900tallet og fungerte utmerket sammen med en annen oppfinnelse fra samme tid; våtplaten. Det var det første kopieringspapiret som ble industrielt framstilt, og en albuminfabrikk i Dresden brukte daglig 68000 egg! Papiret gjorde det mulig å lage nyanserike fotografier. |
| 1851 | Våtplateprosessen av Frederick Scott Archer revolusjonerte fotografiet. Et nesten stivnet, men ikke helt tørt jodholdig kollodiumsjikt ble påført en glassplate, gjort lysfølsomt i en sølvnitratoppløsning og så omgående belyst og fremkalt. Til utendørsopptak måtte man ha med seg hele mørkeromsutstyret, fordi platen måtte settes i stand rett før opptaket og fremkalles umiddelbart etterpå. Den høyere lysfølsomheten gjorde våtplaten overlegen de foregående prosesser. Eksponeringstiden var endelig på under ett sekund! |
| 1852-90 | Ambrotypi. Kollodiumnegativ på glass, fremkalt slik at svertningen blir lys grå. Negativet monteres mot svart papir eller fløyel, eller males svart på baksiden. Negativet blir da lysere enn baksiden, og fremstår som positivt. Bildet ble lagt i de samme forseggjorte eskene som daguerreotypiene, manglet disses briljans, man de var enklere og rimeligere å produsere, og kunden fikk dem straks med seg. |
| 1853 | Nadar åpnet fotostudio i Paris. Han var en viktig del av pariserbohemen, og ble berømt som portrettør og som en som fant fram til nye bildetemaer for fotografien. |
| 1854 | Marcus Selmer innledet arbeidet med en serie nasjonaldraktbilder i hans atelier i Bergen. Dette var helt i tråd med tidens ånd og oppbyggingen av nasjonen. Bildene til Marcus Selmer ble blant annet brukt av Tidemand da han satt i Düsseldorf og malte sine nasjonalromantiske folkelivsskildringer. Selmer fortsatte med atelierbilder utover 1860tallet. |
| 1855-1930 | Tintype/ ferrotypi. Kollodiumnegativ på svartlakkert blikk, fremkalt slik at svertningen blir lys grå. Negativet blir lysere enn bakgrunnen og fremstår som positivt. Første fotografiske billigmetode. Man fikk med seg bildet med en gang. |
| 1856 | Det franske selskap for fotografi arrangerte en konkurranse for å reprodusere fotografier som A. Poitevin vant med sitt kulltrykk. Metoden ble forbedret i 1864 og ga nå opptil 1500 trykk daglig. |
| 1859 | André Disdéri tok patent på ideen å utnytte helplatenegativet ved å dele billedflaten i 8 like deler. Bildene ble tatt ett for ett, mens platen ble kopiert i ett, og de enkelte bildene ble montert på små biter kartong. Resultatet ble kalt carte de visite, eller visittkort. Teknikken innebar optimal utnyttelse av negativmaterialet, noe som førte til en reduksjon av prisen. Det ble kjempepopulært å gi bort bilder av seg selv, og å samle på bilder av kjente personer. |
| 1850-tallet | Disse årene inneholdt også en trang til å heve fotografiet fra å være rent dokumentarisk til også å være kunstnerisk. Man etterlignet maleriets billedspråk. Fotografiet var blitt teknisk bedre de siste årene, samtidig brukte man uskarpe innstillinger av objektivet for å få kunstnerisk aksept for fotografiene. Et eksempel på denne maleriske stilen er Julia Margaret Cameron som fotograferte fra 1863-75. Hun lagde både portretter og sjangerbilder der modellene (venner, barn og tjenere) er kledd ut som historiske, litterære og bibelske skikkelser. ”Mitt ønske er å foredle fotografiet og sikre det den høyere kunsts karakter og anvende ved å kombinere det virkelige og det ideale uten å ofre noe av sannheten, og vie poesien og skjønnheten den største hengivenhet.” Julia Margaret Cameron Parallelt med ønsket om et opphøyd kunstnerisk fotografi, ble også bildereportasjen, og det å kunne dokumentere hendelser, viktigere. Denne dualiteten mellom kunstnerisk uttrykk og ”sannhetsvitne” har alltid fulgt fotografiet. Forbedringer på den tekniske fronten gjorde det også enklere å bruke fotografiet til dokumentasjon. Særlig hadde det mye å si at eksponeringstiden gikk ned. Man brukte nå fotografi til å dokumentere kriger, opprør, katastrofer og reiser.
|
| 1860-tallet | I Norge begynte man å få opp interessen for landskapsprospekter. Tidligere ble den norske naturen sett på som vill, voldsom og rett og slett stygg. I forbindelse med romantikken var det nettopp de voldsomme landskapene som ga sug i magen som ble sett på som vakre. I tillegg var det nasjonsfølelsen som skulle bygges, og da måtte man være stolt av landet sitt. Marcus Selmer var blant de første til å fotografere landskap i stor skala. Siden kom Knud Knudsen, Norges viktigste landskapsfotograf på 1800tallet. En voldsom energi skulle til for å tråle hele landet på kryss og tvers etter gode motiver, med den tidens kommunikasjonsmidler. Særlig førte den økende strømmen av turister til landet på slutten av 1870årene og begynnelsen av 1880årene til at salget av bildene hans økte betraktelig. Axel Lindahl, som var svensk, var Knudsens samtidige og konkurrent. Fram til første verdenskrig økte antallet fagfotografer i Norge kraftig. De fantes både i by og bygd. det er også påfallende at det fantes så mange kvinnelige fotografer. |
| 1865 | J. Woodbury presenterte en forbedring av kulltrykket som ble kalt woodburytypi. |
| 1871 | Richard Lead Maddox offentliggjorde sin oppfinnelse av tørrplaten – bromsølv i et gelatinsjikt på en glassplate. Dette var et stort fremskritt fordi platen ikke lenger trengte å være våt når opptaket skulle tas, og det ble mindre for- og etterarbeid for fotografen. Han kunne nå konsentrere seg om å fotografere. Moderne opptaksmaterialer bygger fortsatt på dette prinsippet. |
| 1878 | Kjemisk sensibilisering av tørrplaten økte lysfølsomheten voldsomt. Nå var det mulig å ta øyeblikksbilder på brøkdeler av et sekund. Dette førte også til store forandringer på kamerafronten. Blant annet ble kameraene nå utstyrt med en lukker, og mange hadde magasiner for plater og en mekanisme som skiftet platene for eksponering. |
| 1879 | Karl Klic utviklet heliogravyren, som gir en rasteraktig oppløsning av fotografiske originaler, dvs separering av bildet i enkelte rasterpunkter i forskjellige gråtoner for trykking. Det er dette prinsippet som blir brukt for trykking i dag også. Se for eksempel et avisbilde på nært hold, eller gjennom et forstørrelsesglass, og du vil se hvordan bildet er oppdelt i små prikker av ulik størrelse. |
| 1881 | Meisenbach fant opp autotypiet. Det gjorde at halvtoner ble reproduserbare for opplagstrykk som kunne trykkes sammen med skriftsats. Slik hadde man nærmest ubegrenset mulighet for mangfoldiggjøring av fotografier. Den danner fortsatt basis for reproduksjon av bilder. |
| 1887 | H. W. Goodwin utviklet rullfilm av celluloid. Dette skulle avløse den tunge lettknuselige emulsjonsbæreren av glass. |
| 1888 | George Eastman og Kodak Company presenterte kameraet Kodak nr 1, og åpnet for amatørfotografiet. Kameraet var ladet med en rullfilm som tok 100 eksponeringer. Mottoet var: You press the button and we do the rest. Etter at all filmen var eksponert, ble kameraet sendt med filmen i til Eastmans firma og fremkalt der. Tilbake fikk man 100 runde fotografier. Kameraet kostet $25. |
| 1890 | Magasinet Illustrated American var det første som satset på å reprodusere bilder. |
| 1900 | Kodak introduserte det første kameraet for massemarkedet: Brownie. Prisen var $1. |
| Anders Beer Wilse kom hjem til Norge etter 16 år i USA. Der hadde han livnært seg som ingeniør, landmåler og fotograf. I Norge fikk han blant annet raskt oppdrag for reiselivet. Han ble snart Norges store landskaps- og turistfotograf med en enorm produksjon, i tillegg til at han var en fremragende portrettfotograf. |
|
| 1902 | Alfred Stieglitz grunnla Photo-Secession, som arbeidet for fotografi som en selvstendig kunstart. (Secession - løsrivelse, utbrytning). Han var også grunnlegger av og redaktør for tidsskriftet Camera Work som utkom fram til 1917. Han var en av de førende representantene for den kunstfotografiske retningen i USA. Denne stilen kalles også piktoralisme, og er preget av et billedspråk som nærmer seg de grafiske og maleriske forbildene. Piktoralismen omfatter mange manuelle kopieringsteknikker, som gummitrykk og bromolje – teknikker som ga utøveren friere hender for manipulasjon og individuelle inngrep i bildene. Andre piktoralister var Heinrich Kühn, Gertrude Käsebier, Rudolf Dührkoop, Alvin Langdon Coburn, Karl Struss. I Norge ble denne retningen også populær, blant annet anført av medlemmene i Oslo Kamera Klubb. Retningen ble omtalt som billedmessig fotografi, og har blitt definert som ”individuelt oppfattet og estetisk betonet fotografi”. Fram til århundreskiftet var norsk fotografi knyttet til den tyske tradisjonen. Piktoralistene og de avanserte amatørene hadde det angloamerikanske fotografiet som forbilde. Kristiania Kamera Klub ble stiftet i 1921 og skiftet navn til Oslo Kamera Klubb i 1925. Norske piktoralister som kan nevnes er Robert Collett, Aage Remfeldt, Thomas Blehr, Waldemar Eide. |
| 1905 | Alfred Stieglitz og Edward Steichen åpnet galleriet 291 i New York City. Galleriet ble svært viktig for utviklingen av mange kunstnere. |
| 1905 | Lewis Hine fotograferte sin Ellis Island serie. Hine hadde studert sosiologi og pedagogikk, og brukte kameraet som et redskap i sine undersøkelser og med håp at det kunne bedre levekårene til folk. Han var en av de første dokumentarfotografene. På Ellis Island fotograferte han tilstandene for immigrantene som ankom øya som første stoppested før de skulle realisere drømmene sine om det nye landet. Siden fotograferte han på oppdrag fra National Child Labour Committee forholdene for barn som arbeidet i fabrikkene. Denne dokumentasjonen bidro sterkt til at det ble lagd lover som forbød barnearbeid. |
| 1908 | Gabriel Lippmann mottok Nobelprisen i fysikk for hans metode å gjengi farger i fotografi ved hjelp av et prisme. |
| 1914 | De første 35mm kameraene blir utviklet. Tiden rundt første verdenskrig blir ofte kalt portrettets gullalder i Norge. Fotografene var sterkt representert i befolkningen, og de fleste av dem var portrettfotografer. Viktige var Waldemar Eide, Dimitri Koloboff, Gunnar Sjøwall, Aage Remfeldt og Anders Beer Wilse. Den klare målsetningen for de nye portrettfotografene var det personlige uttrykket og den individuelle karaktertegningen. |
| 1916 | Alvin Coburn Langdon lager Vortografier – fotografiske abstraksjoner. |
| 1919 | Bauhaus ble grunnlagt i Weimar. Det var en statlig institusjon som skulle skape en enhet av kunst, håndverk og industri. Bauhaus ble innbegrepet på det moderne og funksjonalismen. Moholy-Nagy utviklet her fotografiet til et medium som ble brukt kreativt. Bauhaus ble oppløst av nazistene i 1933. |
| 1920 | Straight photography. En annen estetikk enn den maleriske utviklet seg i Europa og Amerika. I Amerika anført av Stieglitz og Steichen, som tidligere hadde stått for piktoralismen. Med en distansert holdning skulle man konsentrere seg om bildeutsnitt, lysets rolle og bildenes uttrykkskraft. Fotografier skulle se ut som fotografier. Paul Strand, Charles Sheeler og Edward Weston var andre fotografer i bevegelsen. Strand ble i økende grad drivkraften for retningen. Hans estetiske konsept sprang ut fra en klar respekt for det fotografiske mediets egenart. |
| 1920-tallet | Edward Steichen ble sjefsfotograf for motebladene Vogue og Vanity Fair. Man Ray lagde Rayogram, en collage av objekter som ble plassert på lysfølsomt papir og eksponert for lys. Neue Sachlichkeit (ny saklighet) – fotografer i Europa åpnet seg for nye synsvinkler og andre betraktningsmåter. Krigen hadde satt spor. Skrått blikk oppover, detalj, kontrast og gjentagelse var kjennetegn for denne bevegelsens estetikk. Bevegelsen fikk navnet sitt i 1925, etter en utstilling av samtidsmaleri i Mannheim, Tyskland. Betegnelsen ga uttrykk for et kulturelt fenomen som gjaldt hele epoken. Når det gjaldt fotografiet var Albert Renger-Patzsch pioneren. Han fotograferte industri og gjenstander, og ga i 1928 ut boka ”Die Welt ist schön” som påvirket en generasjon fotografer etter ham. Karl Blossfeldt var også en viktig figur. Han fotograferte planter i næropptak og viste sammenhengen mellom organiske former og elementer fra byggekunst. I 1928 ga han ut Urformen der Kunst som hører med blant noe av det fremste som er prestert av Neue Sachlichkeit-fotografi. Glamour- og motefotografi blomstret, og forente kunstneriske og kommersielle interesser. |
| 1924 | Det håndholdte kameraet Ermanox kom på markedet og ble en sensasjon fordi det var hendig og utrolig lyssterkt for sin tid, og åpnet derfor for nye muligheter for fotoreportasjer. |
| 1924-25 | Ernst Leitz la ut på markedet 35mm Leica kamera. Det hadde lett utskiftbare objektiver, var fleksibelt pga håndformatet og hadde det ekstra fortrinn at det brukte småbilde-rullfilm. Det var med på å utvikle en egen stil for fotoreportasjer. I Tyskland var det på slutten av 20tallet flere bildeblader enn noe annet sted i verden, dette fikk en brå slutt med nazistenes maktovertagelse i Tyskland. Mange fotoreportere flyktet til England og USA og sørget her fotojournalistikkens annen blomstring. |
| 1925 | László Moholy-Nagy eksperimenterte med fotogrammer. |
| 1929 | FIFO - Film- og fotoutstilling i Stuttgart der ”det nye synet” ble allment kjent. Ostermeyer kom frem til den aluminiumsfylte blitspæren. Med den lydløse blitsen uten røyk ble det enkelt å fotografere overalt, og den ble straks tatt i bruk av reportasjefotografene. Weegee fra New York fikk med dette muligheten til å ta svært direkte bilder av dramatiske episoder. Han hadde kontor og mørkerom bak i bilen, og fordi han også hadde politiradio var han ofte på åstedet før politiet. Som han selv sa: ”Murder is my business”. Berenice Abbott (1898-1991) kom tilbake fra New York til Paris og begynte på et lignende prosjekt som hennes mentor, Eugene Atget (1857-1927), hadde gjennomført i Paris. Hun fotograferte byen og dens forandringer på en presis, systematisk og detaljert måte. |
| 1930tallet | Harold Edgerton fant opp elektronblitsen, og kunne nå fotografere flere bilder i sekundet gjenstander som bevegde seg med flere ganger lydens hastighet. For første gang kunne også de raskeste bevegelsesforløp gjøres synlige. |
| 1932 | f.64 (blenderåpning 64) ble grunnlagt, gruppen skulle jobbe for straight photography. Fotografene i denne gruppen brukte storformatkameraer og liten blenderåpning for å fotografere naturens lys. Medlemmene var blant andre Imogen Cunningham, Ansel Adams, J. P. Edwards og William van Dyke. Estetikken tillot bare detaljskarpe fotografier uten noen form for manipulering (altså et klart brudd med piktoralismen). |
| 1936 | Bevegelsene Neue Sachlichkeit i Europa og Straight Photography i Amerika var banebrytende for det moderne fotografi fordi de fremmet forståelsen for bildemediets vesen. Dorothea Lange fotograferte Hjemløs mor i California under depresjonen. Hun dokumenterte leveforholdene i USAs jordbruksdistrikter for FSA (Farm Security Administration). Krigsfotografen Robert Capa dokumenterte den spanske borgerkrigen. Særlig berømt er bildet En lojalistsoldats død. Ukemagasinet LIFE utkom første gang. Fotografene som leverte bilder her ga reportasjefotografiet i Europa og Amerika vesentlige impulser. Brassaï var fra Transilvania, men levde i Paris som god frankofil. Hans poetiske svart/ hvitt opptak gjør det hverdagslige tidløst. I 1933 kom Paris de nuit (Paris om natten). Henri Cartier-Bresson fastholdt ”det avgjørende øyeblikket” som henrykte ham eller pirret hans følsomhet. Han var interessert i hverdagen, de små ting som driver livet videre. |
| 1938 | Den amerikanske fotografen Walker Evans stilte ut i Museum of Modern Art, utstillingen var grunnlaget for boka hans American Photographs. |
| 1941 | Eastman Kodak introduserte KODACOLOR negativfilm. Med denne har fargefilmmaterialet, med unntak av noen forbedringer, i prinsippet vært det samme frem til vår tid. Begeistringen for farger på bildene var grenseløs, og fargefotografiet ble raskt amatørens domene.
Etterkrigstid De viktigste portrettistene arbeidet ut fra ideen om at ethvert menneske er et enestående individ, og de portrettertes indre stemning skulle fortettes, deres psykologiske essens skulle komme til syne i bildeuttrykk. Bilder av fremstående personer syntes å være det som egnet seg best il formålet. Arnold Newman hører klart til denne tidens store portrettfotografer. Han bruker også den portrettertes miljø for å beskrive dennes personlighet. |
| 1947 | Bildeagenturet Magnum ble opprettet av Henri Cartier-Bresson, David Seymour (Chim), Georg Rodger og Robert Capa. Dette agenturet, som i utgangspunktet var et interessefellesskap av rent praktisk art, skulle gi reportasjefotografiet et nytt preg. Det var ikke det sensasjonelle som skulle prege et reportasjebilde, men en personlig intensjon og en humanistisk dimensjon. Fotografisk kvalitet var av stor betydning. I dag har agenturet filialer i New York, Paris og London. |
| 1948 | Kameraer som kom på markedet: 35mm Nikonkamera, Hasselblad 1600F, Polaroidkameraet. Det siste bruker en Polaroidfilm som omfatter negativmateriale, kopieringspapir og fremkaller, som i utgangspunktet ligger i en pose mellom de to filmsjiktene. Når den eksponerte filmen trekkes ut av kameraet, klemmes posen i stykker og bildet fremkalles. |
| 1950-tallet | De amerikanske fotografene Irving Penn og Richard Avedon ble kjent som mote- og reklamefotografer. Penn fotograferte modellene sine i tomme rom mot nøytral bakgrunn. I stedet for overdådige dekorasjoner utviklet han sin egen stil med særpreget lys som ga direkte, klare bilder som var sterke i sin optiske virkning. Avedon jobbet i motsetning til Penn ikke i studio, men i all offentlighet på gater, plasser, kafeer etc. Det var på dette feltet, mote- og reklamefotografi, at overgangen til fargefotografi gikk spesielt fort.
Mange amerikanske fotografer stilte seg kritiske til ”det blomstrende etterkrigs-Amerika” og fotograferte den tiltagende urbanisering og alle dens skyggesider. Virkeområdet var nesten utelukkende gata. Høydepunktet ble Robert Franks fotobok The Americans som kom ut i 1959. Den ble anklaget for ”fordreid objektivitet” og for at den formalt ikke var fullendt: ingen av bildene hans var skarpe og gjennomkomponert. Nettopp dette inspirerte en hel generasjon amerikanske fotografer. Utviklingen skulle komme til å sette mer fokus på fotografens personlige verk. W. Eugene Smiths fotoessay Spanish Village. Han var fotograf for LIFE og forlangte av seg selv absolutt engasjement for sine prosjekter. Bildene i denne reportasjen viste bare en landsby, men var prototypisk for reportasjefotografiets humanistiske stil. Otto Steinert i Tyskland var en av lederskikkelsene som viste vei til nye løsninger. Han satte seg som oppgave å utvikle kreativ fotografi ut fra personlig opplevelse. Han var leder for gruppen fotoform. Strukturene hans – strukturer av ting og mennesker – ble forbilde for en hel skole som tok hans navn. Etter hans mening besto det moderne fotografis prosess av fem faser: 1. valget av et objekt og dets isolering fra naturen 2. betraktningsmåten i fotografisk perspektiv 3. betraktningsmåten i fotooptisk avbildning 4. overføringen til fotografiske nyanser (og fargeverdier) 5. løsrivelsen fra tidsforløpet ved hjelp av den fotografiske lyssettingen Annen halvdel av 1950tallet førte med seg en avstandtagen til abstrakt estetikk med pop-art. uavhengig av hverandre oppsto denne kunstretningen samtidig i England og USA. Med fremmedgjorte elementer fra reklamespråk, plakater, forbrukerkulturen og tegneserier, skapte den en ny estetikk. I begynnelsen av 60årene kunne man takket være serigrafien på bred front trekke inn fotografier inn i billedproduksjonen. Nesten alle pop-art kunstnere brukte fotografiske bilder som de satte inn i nye sammenhenger ved å benytte de muligheter repetisjon, opphopning, rekker og kontrasteringer. For eksempel Andy Warhol med sine serigrafier av Marilyn Monroe. |
| 1955 | Edward Steichen setter sammen utstillingen The Family of Man, som ble en av de mest besøkte fotoutstillingene noen sinne. Utstillingen reiste fra MoMA til 37 land de neste 8 årene og ble sett av 9 millioner mennesker! I 1957 kom den til Norge der den ble vist på Kunstindustrimuseet. |
| 1956 | Leica M3 ble introdusert. Christer Strömholm fotograferte sin mest kjente bildeserie: Transvestitter rundt Place Blanche i Paris. Strömholm var svensk, men var i Paris samtidig med blant andre Cartier-Bresson og Doisneau. Alle fotograferte de i gatene, men til forskjell fra de to første var Strömholm ikke opptatt av de romantiske sidene ved storbyen. Han fotograferte heller mennesker som befant seg på livets skyggeside, og særlig har han et øye til vanskeligstilte barn, som for å dokumentere sin egen vanskelige barndom. Han mente det var viktig at fotografen var til stede i bildene med sine egne erfaringer, og sa at alle bildene hans var en slags selvportretter. Strömholm reiste mye og fotograferte i mange land.
|
| 1959 | Nikon F ble introdusert. |
| 1960-tallet | Kommersiell fargefilm ble perfeksjonert. Kunstretninger som konseptkunst, body-art, Fluxus og happenings der handlingen ofte var selve kunstverket, ble bevart for ettertiden ved å bli fotografert. For eksempel står Robert Smithsons store land-art prosjekt Spiral Jetty under vann i dag, men kan visualiseres ved hjelp av fotografiene som ble tatt. Fotografiet mistet i økende grad sin funksjon som førsteklasses dokumentasjonsmedium, særlig til fjernsynet. Det begynte å miste den rollen det hadde hatt siden oppfinnelsen – nemlig som informasjon og beskrivelse. Etter å ha blitt løst fra denne oppgaven, søkte det nye oppgaver: · bruk som medium av kunstnere · etablering av fotografiet som bilde (som bildemedium blant andre) · middel til å gjengi virkeligheten i bilder |
| 1963 | 126film/ Instamatic kamera ble introdusert. Polaroid introduserte sin fargefilm. |
| 1966 | William Eggleston begynte å fotografere sin serie Los Alamos fra New Mexico, USA. Serien ble avsluttet i 1974. Eggleston var den første til å bringe farger inn i kunstfotografi. Fram til nå ble farger sett på som noe som tilhørte amatør – og reklamefotografiet. Bildene er av ofte banale situasjoner eller gjenstander, ofte tomme gater, man når Eggleston fotograferer får motivene en slags harmonisk spenning. |
| 1969 | Fotografi av jorda fra månen. |
| 1972 | Pocket Instamatic Camera 110 ble introdusert. |
| 1976 | Den amerikanske fotografen Richard Avedon publiserte Portraits. |
| 1975 | Leif Preus grunnla Preus fotomuseum i Horten. |
| 1978 | Konica introduserte det første autofokus-kamera. |
| 1980-årene | Sebastião Salgado har siden begynnelsen av 80årene tatt symbolfylte bilder av kroppsarbeid i høyteknologiens tidsalder. Han fotograferer i svarthvitt, og får de som er avbildet til å fremstå som monumenter med menneskeproporsjoner. Bernd og Hilla Becher festet industrielle tårnkonstruksjoner til filmen. Objektivt, upersonlig, nøyaktig og tilsynelatende lidenskapsløst fotograferte de industrikulturens monumenter og la grunnlag for en fremgangsmåte som har fortsatt fram til i dag med de hyperdokumentariske storformatbildene til Thomas Ruff, Andreas Gurskys tablåer, Thomas Struths arkitektur- og museumsfotografier. Felles er det registrerende, tilsynelatende udeltagende blikket. Disse har også vært elever av Düsseldorf-skolen under Becher. |
| 1994 | Staten opprettet Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum 27. mai, og kjøpte samlingen til Preus Fotomuseum for 46 mill. Denne utgjør grunnstammen i museets samling. |
| 1996 | Advanced Photo System (APS) innføres. |
| 2001 | 26. mai åpnet Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum dørene for publikum. |
| Fødsels- og dødsår til noen viktige personer nevnt ovenfor |
|
| Joseph Nicéphore Niépce | 1765-1833 |
| Thomas Wedgwood |
1771-1805 |
| Hans Thøger Winther |
1786-1851 |
| Louis-Jacques Mandé Daguerre |
1789-1851 |
|
Sir John Herschel |
1792–1871 |
| William Henry Fox Talbot |
1800-1877 |
| Louis Desiré Blanquard-Evrard |
1802-1872 |
| David Octavius Hill | 1802-1870 |
| Hippolyte Bayard | 1807-1887 |
| Frederick Scott Archer | 1813-1857 |
| Julia Margaret Cameron | 1815-1879 |
| Richard Lead Maddox | 1816-1902 |
| Marcus Selmer | 1818-1900 |
| André Disdéri | 1819-–1890 |
| Nadar (Gaspard Félix Tournachon) | 1820-1910 |
| Robert Adamson | 1821-1848 |
| Knud Knudsen | 1832-1915 |
| Axel Lindahl | 1832-1906 |
| Walter Bentley Woodbury | 1834-1885 |
| Karl Klic | 1841-1926 |
| Ernst Leitz | 1843- ? |
| Gabriel Lippmann | 1845-1921 |
| Rudolf Dührkoop | 1848-1918 |
| Gertrude Käsebier | 1852-1934 |
| George Eastman | 1854-1932 |
| Eugene Atget | 1857-1927 |
| Alfred Stieglitz | 1864-1946 |
| Karl Blossfeldt | 1865-1932 |
| Anders Beer Wilse | 1865-1949 |
| Heinrich Kühn | 1866-1944 |
| Lewis Hine | 1874 –1940 |
| Thomas Blehr | 1875-1949 |
| Henry B. Goodwin | 1878-1931 |
| Edward Steichen | 1879-1973 |
| Alvin Langdon Coburn | 1882-1966 |
| Imogen Cunningham | 1883-1976 |
| Karl Struss | 1886-1981 |
| Waldemar Eide | 1886-1963 |
| Aage Remfeldt | 1889-1983 |
| Dimitri Koloboff | 1893-1983 |
| Gunnar Sjøwall | 1896-1945 |
| Charles Sheeler | 1883-1965 |
| Edward Weston | 1886-1958 |
| Paul Strand | 1890-1976 |
| Man Ray | 1890-1976 |
| Alexander Rodtsjenko | 1891-1956 |
| Dorothea Lange | 1895-1965 |
| László Moholy-Nagy | 1895-1946 |
| Albert Renger-Patzsch | 1897-1966 |
| Berenice Abbott | 1898-1991 |
| Weegee (Arthur Felig) | 1899-1968 |
| Brassaï | 1899-1984 |
| Ansel Adams | 1902-1984 |
| Walker Evans | 1903–-1975 |
| William van Dyke | 1906- |
| Henri Cartier-Bresson | 1908- |
| David Seymour (Chim) | 1911-1956 |
| Robert Capa | 1913-1954 |
| Otto Steinert | 1915-1978 |
| Irving Penn | 1917- |
| Christer Strömholm | 1918-2002 |
| W. Eugene Smith | 1918-1978 |
| Richard Avedon | 1923- |
| Robert Frank | 1924- |
| Andy Warhol | 1928-1987 |
| Leif Preus | 1928- |
| Bernd Becher | 1931- |
| Hilla Becher | 1934- |
| William Eggleston | 1939- |
| Sebastião Salgado | 1944- |
| Thomas Struth | 1954- |
| Andreas Gursky | 1955- |
| Thomas Ruff | 1958- |
Litteratur
Roger Erlandsen: Pas nu paa! nu tar jeg fra hullet! Om fotografiens første hundre år i Norge – 1839-1940 Våle 2000
D. B. Thomas: The Science Museum Photography Collection London 1969
Willfried Baatz: Fotografi -Cappelens kulturguider Köln 1997
Toppen